Fibre har to primære egenskaper: For det første er de så fine at de ikke kan observeres direkte med det blotte øye, og har typisk diametre som varierer fra noen få til flere titalls mikron (eller enda finere); For det andre viser de et høyt sideforhold som strekker seg fra titalls eller hundrevis til titusener, eller til og med teoretisk nærmer seg uendelig, avhengig av fibertypen. Dette gir dem distinkte mekaniske egenskaper assosiert med lengde; for eksempel gjennomgår de lokalisert, mindre deformasjon under bøyning eller vridning, men viser likevel betydelig deformasjon under total strekking, selv innenfor det elastiske området. Kort sagt er en fiber definert som et materiale som både er fint - med en diameter usynlig for det blotte øye - og langt, som har et lengde-til-diameter-forhold som overstiger flere titalls.
Kjemiske fibre
Polyestergarn er klassifisert som en syntetisk fiber, en undergruppe av kjemiske fibre. Kjemiske fibre produseres gjennom kjemisk prosessering og er kategorisert i tre typer: menneskeskapte (regenererte) fibre, syntetiske fibre og uorganiske fibre. Blant disse skiller syntetiske fibre seg fundamentalt i kjemisk sammensetning fra naturlige fibre; de lages ved først å syntetisere monomerer fra råvarer som petroleum, kull eller naturgass, og deretter bearbeide dem til fibre ved hjelp av kjemisk syntese og mekaniske metoder. Polyester (polyetylentereftalat eller PET) er en av de mest produserte og brukte syntetiske fibrene.